Dette innlegget handler ikke om valget i Iran.

Jeg lover.

Hvorfor i helvette skulle jeg bry meg, uansett? Det er et forbanna drittland på forbanna drittplanet som det sjelden, eller aldri, kommer noe godt ut av. Det er alltid morsomt å se korrupte politikere og valgfusk og demonstrasjoner og død og fordervelse, men det betyr ikke at jeg bryr meg.

Det går lengre og lengre tid mellom hver gang jeg skriver noe. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg har massevis med tanker, alt fra geniale, revolusjonære idéer som kan endre måten menneskeheten ser på livet helt, til tanker som det er best å holde for seg selv. Jeg kunne skrevet drøssevis med dikt over de siste dagene, et par artikler eller kåseri, kanskje en kort liten novelle om en gal seriemorder. Jeg orker ikke, jeg gidder ikke, jeg ser ikke poenget. Jeg har en del lesere, og det er ganske kos. Ifølge statistikkene har jeg rundt 120 unike besøkende i  løpet av en uke der jeg ikke skriver noe, rundt 250 i løpet av en uke der jeg skriver ett innlegg, og nesten 1000 i løpet av en uke der jeg skriver nesten hver dag. Det er absolutt en motivasjon, men jeg får alikevel ikke lyst til å skrive.

Egentlig så vil jeg nok bare ut. Det er sol, det er sånn passe varmt, men forbanna mye vind. Og jeg hater vind. Det er så irriterende. Men så er det sjelden vi har så bra vær her i Stavanger, så jeg har vel fint lite rett til å klage. Storhaug suger, forresten. Det er så kjedelig her. Jeg kan alltids gå ned til byen, men hva så? Sette meg ved siden av en tigger og starte en diskusjon om valget i Iran? Jeg bryr meg jo ikke om valget i Iran!

Apropos tiggere, jeg hater dem. Jeg blir sikkert kalt for en rasist for dette, men det får så være. Det er en stund siden jeg var i Oslo. Ganske lenge siden. Der satt det jo selvsagt en del tiggere. De satt langs veien, stort sett på Karl Johan, og ba om penger. Penger til dop, penger til mat, samma faen. Penger. De hadde gjerne et skilt hvor det stod hva de skulle bruke det til, eller hvor de bad om penger. Det er forsåvidt greit nok. De er ikke innpåslitne. De spør ikke. Kanskje rister de en liten kopp en gang i blant, men helst sitter de bare der og stirrer tomt ut i luften, som et livløst skall som har gitt opp alt og bare prøver å overleve dagen.

Tiggerne i Stavanger gjør meg forbanna. Du ser massevis med noe jeg, som ikke er noen ekspert på å finne ut hvor folk kommer fra ved å se på dem, tror er arabere, som gjerne går med dyre klær, alt fra bobbejakker (som er forbanna stygt) til utrolig fancy wannabe-burkaer, som forsåvidt er greit det også. Også er de frekke nok til å gå bort til deg, riste på koppen, spørre om penger, og ikke gå vekk. Du rister på hodet, sier nei. De står der en stund til, stirrer på deg. Man får virkelig lyst til å dra til mennesket, eller skrike til det, men man får seg ikke til å gjøre det. Man er tross alt i byen, og folk ville jo sett det. Du gir ikke penger, og etter hvert går de bort, og etterlater seg eimen av enten en forbanna sukkersøt ekkel parfyme eller flere uker gammel svette, blandet med krydderlukt fra den forferdelige maten de lager. Herregud, jeg takler ikke matlukten deres.

Virker det ikke som om jeg er en rasist, når jeg sier det? For en trangsynt gjør det kanskje det. Jeg er egentlig bare sint fordi de er så innpåslitne. Og hva er poenget med å gi dem penger? Alt går jo til bakmennene som brakte dem inn i landet. Jo, tusen takk, bakmenn. Jeg setter stor pris på det! Jeg kan gjerne skrike til en eller annen idiot fra en eller annen kirke som skal verve meg på gaten, eller ha en lang diskusjon om hvordan religion er tull og kun er til for at de svake skal ha noe å lene seg på når de har problemer selv, og jeg kan sverge på at jeg kommer til å begynne å skrike til tiggere som ikke går også. Det er herlig å slippe ut sinnet sitt.

Ser du hva som skjer, når jeg ikke skriver på lang tid? Det hele kokes sammen til en smørje med sinte ord og sinte meninger. Ingen glade meldinger. Hvorfor? Fordi jeg gir heller uttrykk for glade følelser og meniner utenfor dataen, mens jeg heller skriver dritten inn her. Nå har det blitt en stund, så det har blitt en del dritt. Jeg snakker gjerne dritt, men jeg har da mine grenser. Hvem skulle jeg sagt alt dette til? Hvem hadde vært tolmodige nok til å høre meg kjefte 800 ord uten særlige pauser? Nettopp.

Jeg tror også jeg kunne tjent en del på å gå over til engelsk. Samtidig ville det betydd at dette ikke lenger var en særlig norsk blogg, noe som egentlig er ganske viktig for meg. Jeg er tross alt en svoren patriot som når som helst kan gi sitt liv for sitt eget land, og min blodlinje er meget viktig for meg. Jeg er ren nordmann, og jeg er stolt over det.

JÆVLA RASIST

Hold kjeft.