Evolution of Me

Jeg hadde egentlig planlagt å skrive dette i forigårs, men jeg ble sendt i seng klokka tolv. Jepp. Fy faen.

Uansett, jeg hører på musikk. Mye. Jeg har ikke alltid hørt på det samme. Denne handler om MIN musikksmak opp gjennom tidene.

Jeg begynne med at jeg hørte på det alle førsteklassinger hørte på. I barnehagen gikk det mest i barneviser. Dyrene i Afrika, sånne ting. Så gikk jeg over til Hits for Kids. CDer smidd i djevelns ild, voldtekt av ørene. Men jeg likte det da. Backstreet BOys og sånt no. Det gikk raskt over, for i tredje klasse gikk jeg over til rap.

Eminem var den første. Før tredje klasse kunne jeg rett og slett ikke forstå hvordan folk kunne like det bråket der. Det var jo bare snakking, miksa med et par banneord. Helt idiotisk å høre på! Men i tredjeklasse, likte jeg det. Og det varte en god stund.

Først i sjette klasse begynte jeg å høre på det første av metal. Nu-metal, riktignok, men metal nonetheless. Linkin Park og… hva het de… Lost Prophets! Ingen av disse bandene er så forferdelige. Vel, den siste utgivelsen til Linkin Park suger ræv, og det samme gjelder nok for Lost Prophets, men om du tar In The End eller alt FØR Rooftops av Linkin Park og Lost Prophets, finner du noe som ikke er så forferdelig.

Deretter var jeg i himmelen da jeg hørte Iron Maiden og Metallica. Det var vel mest i sjette det også, for i syvende klasse kom svartmetallen vandrende. Det gikk mest i In Flames da, men det tok ikke lang tid før jeg var en dreven Dimmu-fanatiker, og inn i åttende klasse hørte jeg knapt på annet.
Samtidig kom også massevis med annet. Det var nok denne perioden der musikksmaken min var på sitt bredeste. Jeg havnet så langt ute som med Benni Bennassi, som har noen ufattelig stilige bass-låter, men det er jo tross alt trance. Vel, det var ihvertfall ikke tyggis-trance. Jeg begynte også å høre mer på band jeg før hadde hørt EN eller TO sanger av, som Disturbed. Som jeg nå har alle albumene av, på PCen, så klart. Jeg ble også frelst av Audioslave og Hellacopters, som til denne dagen er noen av yndlingsbandene mine. Og de er ikke så harde engang.

Nå har jeg nådd toppen av min musikksmak. Jeg har gått litt tilbake, til eldre sanger. Noe som er litt kjipt, siden det aldri kommer noe nytt fra disse folkene. Hendrix døde før han ble 28 år, i September 1970. Allikevel har han noen av de beste sangene, fra sin fire år lange karriere som superstjerne. Det var dop som tok livet av ham til slutt. Jeg anbefaler alikevel musikken hans til ALLE. Han er absolutt verdens beste gitarist, og vi kan takke ham for mye av utviklingen i musikkens gang. Anbefaler å høre klassikkerne som Hey Joe, Angel, All Along the Watchtower og Castles Made of Sand, men også de litt mindre kjente, som Voodoo Child (Slight Return), Can You See Me og Remember. Jeg fikk tak på fire-fem album jeg aldri hadde hørt før, og har kost meg MEGET med disse. En hel samling med KUN blues-inspirerte sanger finner man også. Jimi hadde nok sanger til å lage fire album til før han døde, men han var en perfeksjonist, og kom aldri så langt. R.I.P.

Så der har dere min musikkhistorie. Eller noe sånt. Jeg er stolt over all musikken fra sjette klasse og hit. Alt før er noe jeg vil glemme, men jeg har i det minste aldri KJØPT en Hits For Kids, eller et BRITNEY SPEARS ALBUM. Såeh. Jepp

Spilles nå:

Disturbed – Divide [Indestructible]